I riktig gamle dager gikk posten nord-sør gjennom Sverige. Fra Karesuando gikk ei rute mot Signaldalen, ned Postdalen (hvorav navnet) og ut Balsfjorden til Tromsø. Det tok noen uker fra lengst sør til Finnmark. I dag dag går det nok raskere.
I tida etter krigen var det Ole Løkstad som kjørte posten her i Signaldalen, kor eg bor. Eg var bare liten gutt den gangen, men eg husker både han og sidevognsmotorsykkelen hans godt. Tre ganger i uka fikk vi posten. Det er omtrent som no. Like bra som for snart 80 år sia. Abonnerer man på fleire aviser, er det dager du ikke får noen. Til gjengjeld får du en liten haug med aviser de andre dagene. Men nå er ikke daggamle aviser så veldig interessante. Det sies at det er ingen ting som er så utdatert som gårsdagens avis.
Man blir faktisk nødt til å lese stadig meir avis på nett. Men er no det så bra? Vitenskapsjournalist Bjørn Wassnes skriver i Klassekampen at forskning viser at lesing av trykte medier gir en bedre forståelse enn bruk av skjermmedier. Og det er jo en kjensgjerning at vi stadig blir dårligere lesere de fleste av oss. Det er visst bare pensjonerte damer som fremdeles leser mange bøker.
En annen ferdighet som står i fare, skal være det å skrive. Tenke sjøl. Formulere setninger. Det er blitt så mye enklere å overlate jobben til en chatboot, som det heter på nynorsk. Den leverer ferdigskrevet tekst. Enkelt og lettvindt.
Men tilbake til posten. Horfor er ikke postgangen bedre no enn i den første etterkrigstida? La det være sagt: Den har vært bedre. i Lange tider fikk vi posten hver dag. Vi som bor litt utafor allfarveg kunne dessuten legge brev og pakker i postkassa, og postbudet tok det med seg. Uten noen dikkedarer. Og fikk ikke pakken vi skulle sende plass i postkassa fordi pakken var for stor, kunne vi henge gullappen på kassa, så kom postbudet inn og henta den! Snakk om service! Det kunne jo ikke vare!
Men så kom det en dag at den såkalte blårussen fant ut at Postverket, som det het en gang, skulle konkurranseutsettes. Og da blei det slutt på gullappen og heile suppedasen. Eg, som ikke hadde fulgt godt nok med, fortsette med å legge brev (med frimerke på) i postkassa. Bare for å få beskjed om at eg måtte bestille HENTING. Henting? Enda det bare var å plukke opp brevet fra postkassa. No var det definert som henting. Og det kosta ‘7 kroner! 7 kroner for å plukke brevet opp av postkassa.
Konkurransen har ført til at det no kjører to postbiler på ruta vår. Den ene riktignok bare med pakker.
Men tanken bak er nok at det blir billigere på den måten. Forstå det den som kan!